Claude Code, med en kontrollinje i stedet for en rullelogg
Den ekte Claude Code, med dine ferdigheter, ditt minne og dine tillatelser, kjørende i en blokk i vinduet. Over den, alt den vet om seg selv, tegnet som menyer en mus kan bruke.
Hvorfor en Claude Code-skrivebordsapp er feil idé, og hva som bør bygges i stedet
Med noen ukers mellomrom dukker det opp noen som starter en Claude Code-skrivebordsapp: et chattevindu med sin egen klient, sitt eget sesjonslager og sin egen liste over modeller. Det fungerer i en måned. Så slipper Anthropic en modell, endrer et flagg, flytter hvor øktene lagres, og appen tar selvsikkert feil om et program som ligger rett der på samme disk.
Vobuda velger den andre veien: ikke reimplementer agenten, koble deg til den. Under kontrollinjen kjører den faktiske claude-binærfilen du har installert, med dine ferdigheter, ditt minne, dine MCP-servere og dine tillatelser. Ingenting proxyes. Ingenting reimplementeres. Det vi legger til, er delen en terminal ikke kan: å lese agentens tilstand ut av dens egne filer og skjerm, og plassere den der en mus kan nå den.
Det er forskjellen mellom en Claude Code-GUI som blir utdatert, og en som ikke kan bli det. En modell som lanseres i morgen, dukker opp i menyen så snart Claude Code har hørt om den, og ingenting her trenger å endres.
Alt på kontrollinjen kommer fra agenten under den
-
Claude Code slash-kommandoer, som menyer
Dens innebygde kommandoer, blant dem /compact, /clear, /model, /effort, /cost, /context, /resume, /rewind, /memory, /agents, /mcp og /status, hver oppført med hva den gjør, på ditt eget språk. En agent tegner sine egne menyer med piltaster, der en mus ikke kommer til i det hele tatt.
-
Claude Code-ferdigheter, gruppert og talt opp
Hver eneste ferdighet denne mappen faktisk har, gruppert etter hvor den kommer fra: dine egne fra ~/.claude/skills, prosjektets fra den tilsvarende mappen i det, teamets, eller det en utvidelse har med seg. Seksti ferdigheter fordelt på seks kilder er en liste du kan bla gjennom, i stedet for et navn du må huske.
-
Økter, etter sin første linje
Lest fra ~/.claude/projects, med tidspunktet hver av dem ble kjørt. Ny starter en, fortsett sender Claude Codes eget --continue, og en eldre åpnes med --resume og dens id. Du velger en samtale ut fra den første setningen, som er slik alle faktisk husker en samtale.
-
Modellen, og innsatsen ved siden av
Claude Codes modellliste kommer fra dens egen fil, som er den ærlige kilden, sjekket mot grensene kontoen din oppgir: Opus med million-token-konteksten først, Sonnet og Haiku til slutt. Knappen viser verdien i stedet for ordet «modell»: Opus 5.5 med høy innsats, lest av agentens egen statuslinje. Og før skjermen har sagt noe som helst, viser knappen hva Claude Codes egen settings.json sier at den starter med.
-
Plan-modus og de andre tilgangsmodusene
Claude Codes moduser: bestemme selv, godta endringer, spørre før hvert trinn, bare planlegge. Lest fra dens egen skjerm og byttet ved å trykke dens egen tast så mange ganger som trengs, i stedet for en innstilling fra oss som i det stille kunne være uenig med det agenten faktisk gjør.
Tre agenter, og å vite hvilken som venter
Et merke sier at noe har skjedd. Det sier ikke hva, og innen du ser etter, har skjermen rullet forbi det.
Mens du var borte
Hver gang en agent går fra å jobbe til å vente, beholder vinduet én linje: hvilken blokk, hvilken agent, hva den ble bedt om, når den stoppet, hvor lang tid det tok. Agentpanelet viser dem gruppert etter blokk, nyeste først, med en aksent nedover venstre kant på dem du ikke har sett. Å trykke på en linje går til den blokken.
Et hull i stedet for en gjetning
Forespørselen leses av agentens egen skjerm ut fra formen på inndatalinjen, aldri ut fra et ord i den, fordi en agents grensesnitt endres med hver utgivelse. Når den ikke kan leses, beholder linjen tidspunktet og varigheten, og lar forespørselen stå tom. En periode under fem sekunder uten at noe ble spurt om, blir ikke lagret: det er agenten som tenker på et tastetrykk, og å registrere slike begraver de tre linjene som faktisk betyr noe.
Når bruksgrensen kommer
Claude Code kan vente ut en bruksgrense av seg selv og fortsette når den er over. Har den ikke startet den ventingen, viser kontrollinjen én knapp som åpner Claude Codes egen meny for grensen, og valget er ditt. Vobuda sender ingenting av seg selv. Skal arbeidet fortsette mens du er borte, kan du holde Mac-en våken i en tid du velger, fra en halv time til tolv timer, i Innstillinger, Agenter.
Signaler som forsvinner når du handler
Et merke pulserer på fanen, en lyd du har valgt spilles av, og et systemvarsel kommer når vobuda ikke er vinduet i forgrunnen. Stille når det er det: et varsel om noe som allerede står på skjermen, er det som lærer folk å skru av varsler. Det forsvinner ved din første handling i vinduet, et klikk, en tast eller en rulling.
Vibe coding uten å miste tråden
Slik folk faktisk jobber med en agent nå, er en løkke: beskriv, se på, korriger, beskriv igjen, og kjør tre slike løkker samtidig på tvers av tre prosjekter. Løkken er ikke problemet. Det som svikter, er bokføringen rundt den.
Du mister oversikten over hvilken modell hver blokk bruker, fordi du endret en for en time siden inne i agenten, og vinduet fikk aldri vite det. Du mister oversikten over hvilken av de tre som venter på tillatelse, fordi alle tre merkene ser like ut. Du mister økten du var i går, fordi å finne den betyr å huske et navn i stedet for en setning. Og du mister skjermbildet du hadde tenkt å gi den, fordi å lagre en fil og skrive inn stien er fire steg midt i en tankerekke.
Hver eneste av disse er en bit tilstand agenten allerede kjenner til, og som terminalen allerede har kastet bort. Å lese den tilbake og tegne den er hele funksjonen. Dra skjermbildet rett fra miniatyrbildet i hjørnet av skjermen og over på blokken der agenten kjører, så får agenten bildet: samme vei som en filsti tar, som er nøyaktig slik Claude Code ønsker å få det overlevert.
Hva som leses, og hvor det leses fra
Ingenting på denne listen er en verdi vi lagrer, bortsett fra beskrivelsene av slash-kommandoene. Hver enkelt hentes i det øyeblikket den vises.
| På kontrollinjen | Lest fra |
|---|---|
| Tidligere økter | ~/.claude/projects, med hver økts første linje og tidspunkt |
| Ferdigheter | ~/.claude/skills og den tilsvarende mappen inne i prosjektet, gruppert etter kilde |
| Slash-kommandoer | Claude Codes innebygde kommandoer, hver beskrevet av oss på ditt språk |
| Modelliste | Claude Codes egen fil, skrevet slik serveren dens forteller den, og kontoens grenser |
| Innsatsnivåer | Modellen som er i bruk |
| Nåværende modell og innsats | Agentens egen statuslinje, med dens settings.json som svaret før skjermen sier noe |
| Tillatelsesmodus | Claude Codes egen skjerm, og endret ved å trykke dens egen tast |
| Fortsett | Agentens eget deklarerte flagg: --continue for Claude Code, resume --last for Codex |
En agent er en JSON-beskrivelse i agents.json, gjenkjent ut fra hvordan prosessen ser ut, så å legge til en krever ingen kode. En agent som ikke deklarerer noe fortsett-flagg, får ikke knappen.
Denne delen var først en feil. Vinduet leverte én modellliste og ett fortsett-flagg, skrevet da det var én agent og latt stå globalt da det ble tre, så det å åpne en Codex-blokk tilbød Opus, Sonnet og Haiku, og et trykk på fortsett sendte codex --continue, som Codex svarer på med en bruksfeil. Nå hører alt som leses fra et program, til det programmet og hentes bare derfra. Codex sin modellliste er ikke lenger vår i det hele tatt: Menyen åpner Codex sin egen velger, leser radene den viser og trykker på den du valgte, med hver modells egne nivåer.
Claude Code i vobuda, i detalj
Er dette en Claude Code-GUI eller en wrapper?
Ingen av delene. Den ekte Claude Code kjører i en terminalblokk, og vobuda tegner en kontrollinje over den ut fra det installasjonen selv forteller om seg. Dine ferdigheter, ditt minne, dine MCP-servere og dine tillatelser er de du allerede har. Det finnes ingen klient fra oss mellom deg og agenten.
Hvordan ser jeg tidligere Claude Code-økter?
Øktmenyen på kontrollinjen lister dem etter første linje og tidspunkt, lest fra ~/.claude/projects. Å åpne en kjører Claude Codes eget --resume med den øktens id. Fortsett kjører dens eget --continue.
Kan jeg endre Claude Code-modellen uten å skrive?
Ja. Modellknappen viser modellen som er i bruk, og åpner modellene Claude Codes egen fil sier at kontoen din kan bruke, med Opus med million-token-konteksten først og deretter Sonnet og Haiku. Innsatsknappen ved siden av viser nivået og tilbyr det den aktive modellen støtter. Begge fortsetter å lese agentens statuslinje, så et modellbytte inne i agenten oppdaterer knappene i stedet for å la dem stå feil.
Viser den Claude Code-ferdigheter?
Den lister opp hver eneste ferdighet mappen faktisk har, gruppert etter hvor den kommer fra og talt opp, slik at du kan bla gjennom dem i stedet for å huske et navn. Den leser mappene; den installerer, publiserer eller hoster ingenting.
Kan jeg kjøre Claude Code og Codex samtidig?
Ja, i to blokker i samme vindu eller i to faner, hver med sin egen kontrollinje som leser sin egen agent. Se hvordan de to skiller seg i praksis på sammenligningssiden.
Hva med lokale modeller?
En lokal modell via Ollama er en oppføring i agents.json og krever ingen kode, som er nettopp poenget med at en agent er en JSON-beskrivelse.
Ser vobuda samtalene mine?
Den leser agentens egne filer på disken din for å tegne menyene, og samtalene dine går ingen steder gjennom oss. Den ene forespørselen den gjør om Claude-kontoen din, gjelder bruksgrensene dine: Så lenge en kontrollinje er på skjermen, spør den Anthropic hvert femte minutt med påloggingen Claude Code holder i nøkkelringen din, og tokenet går bare til Anthropic. Det finnes ingen konto hos oss og ingen server fra oss imellom.
Sett en kontrollinje på agenten du allerede kjører
Gratis, ingen konto, og agenten under er den du selv installerte.
curl -fsSL https://vobuda.com/install.sh | sh